En amerikansk journalist, Christopher McDougall, går til flere annerkjente leger med det enkle spørsmålet; Hvorfor har jeg vondt i foten?

Etter flere løpsrelaterte skader og påfølgende undersøkelser får han beskjed om at han burde slutte å løpe grunnet sin lite fordelaktige fysikk, og det enkle ”faktum” at ikke alle er skapt for å kunne løpe lengre distanser.

Rådene han får er han burde slutte å løpe, og holde seg i form ved hjelp av andre mosjonsformer. Dette er han lite innstilt på å gjøre, og går derfor dypere til verks for å finne ut hvorfor noen kan løpe ekstremt lange distanser uten nevneverdige plager, mens han og mange andre tåler langt mindre før smertene melder seg.

For å finne ut bakgrunnen for dette intervjuer han blant annet langdistanseløpere, idrettsfysiologer og antropologer. Han får høre om Tarahumara-folket som holder til i Mexico, som er kjent for å kunne løpe ekstremt lange distanser uten å oppleve skader i særlig grad.

Tarahumara-løper Arnulfo Quimare og ultra-løper Scott Jurek i Copper Canyons i Mexico

Tarahumara-løper Arnulfo Quimare og ultra-løper Scott Jurek i Copper Canyons
i Mexico

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg fortelle at du blir kjent med noen av tidenes største langdistanseløpere, og du får vite mer om bakgrunnen for hvordan menneskene har utviklet seg til å kunne gå og løpe på to bein.

Boken stiller viktige spørsmål om hvorfor vi bruker såpass avanserte løpesko og inneholder en rekke argumenter som i ulik grad favoriserer en mer minimalistisk tilnærming til løping.

Det hele baserer seg på en sann historie som ender med et ultraløp der Tarahumara-løperne og verdenskjente langdistanseløpere møtes for å finne ut hvem som løper fortest.

McDougall går også i strupen på noen av de største skoprodusentene, og spesielt Nike får gjennomgå.

Hans hovedpoeng er at de løpsrelaterte skadene først ble et stort problem når man begynte å produsere og bruke sko med mye demping og støtte som minsker kravene til fotens stabiliseringsfunksjon og at dette endrer løpesettet negativt.

Hovedsakelig skjer dette ved at man lander mer på hælen og at fotens naturlige bevegelse blir endret.

McDougall gjør en grei jobb med å finne forskning på området, selv om det alltids kunne vært mer detaljert etter min smak. Forskningen han finner er også ganske ensformet ved at han hovedsakelig legger frem artikler som støtter hans sak, at løping med den moderne sko er noe du bør droppe.

Her er et interessant sitat fra fysioterapeut og ekspert innenfor løping og biomekanikk, Irene Davis:

«You wouldn’t want to walk around with a neck brace on for the rest of your life if you had sore neck muscles, It wouldn’t make sense. It’s the same thing» with running shoes.

Et noe ekstremt eksempel, men det er likevel en tankevekker.

Om barføtløping er det rette er det mange meninger om. Boken inspirerte hvertfall meg til å gi det et forsøk og jeg trener nå både løping og styrke med Vibram Fivefinger.

Hvordan dette går og om barfotløping har noe for seg vil jeg skrive mer om i en kommende artikkel. Der vil jeg dra inn mer forskning og forsøke å belyse hva barfotløping kan medføre.

Denne boka vil sannsynligvis motivere deg til å starte å løpe eller løpe mer enn det du gjør nå. Med bakgrunn i dette vil jeg råde deg til å lese boken i en periode der du har mulighet til å gjøre nettopp dette.

Lysten til å bevege deg blir garantert større, og det er kanskje det aller beste med denne boka.

NB! Jeg har bare lest den engelske versjonen. Det finnes også en norsk utgave av boka, men av de jeg har hørt med som har lest begge versjonene er den engelske versjonen best.

Advertisements

Join the conversation! 4 Comments

  1. Topp! Jeg har akkurat pakket boken til feriesekken nemlig. 😀

    Svar
  2. Så bra! Kos deg med den 🙂

    Svar
  3. Javisst, en fantastisk bok. Men det er ett moment han ikke skriver så mye om, som kanskje er viktig: Er vi sofasittende kontorrotter rett og slett for svake i hele ‘posterior chain’ til å klare å løpe med en trygg teknisk utførelse?

    Dersom et best mulig løpesett kjennetegnes av at man lander på tåballene, med hoftene pekende oppover og brystet skutt frem, så må man ha god styrke hele vegen fra gastrocnemius til trapezius. Burde løpere rett og slett trene mer dype knebøy og markløft? I tillegg til å tøye på psoas, iliacus og pectoralis, selvsagt.

    Svar
    • Takk for kommentar! Det er nok sant i mange tilfeller at posterior chain ikke fungerer optimalt. Et optimal løpesett er naturlig nok helt individuelt og det er lite som tyder på at man kan si hvilket løpesett som er best. Personlig tror jeg at knebøy og markløft absolutt kan fungere som et supplement til løping. Tøyning av psoas og iliacus derimot har jeg etter hvert blitt skeptisk til da det oftere enn man skulle tro er svakhet i disse hofteflexorene som fører til at andre syngergister som tensor fascia latae og rectus femoris føles «stramme» og man tror da at tøyning av hofteflexorene er løsningen.

      Min mening her er at man med fordel kan ha fokus på å få de dype hofteflexorene til å jobbe bedre og bli sterkere og dermed få et bedre knedriv som gir en fordel under løping. Kommer en artikkel om dette ved en senere anledning når eksamensperioden er ferdig =)

      Svar

Kom gjerne med en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Manuellterapi og fysioterapi

Stikkord

, , , , , , , , , , , , ,