Neurology

Parkinson sykdom rammer mennesker over hele verden og vanligvis i alderen 50-70 år.

Årsaken er ukjent, mens en viktig del av behandlingen er fysisk aktivitet. Spørsmålet da er hva man skal legge vekt på i treningen og hvilken intensitet man bør benytte.

Symptomer

I følge Bertelsen (2005) er hovedsymptomene ved Parkinsons sykdom skjelving (tremor), langsomme bevegelser (bradykinesi) og muskelstivhet (rigiditet). Sykdommen resulterer ofte i alvorlig funksjonshemming. I følge Sand., Sjaastad og Haug (2001) er årsaken til Parkinsons sykdom at nervecellene i substantia nigra dør. Nervecellene, som er et av kjerneparene i mesencepfalon, sender til vanlig aksoner til basalgangliene som er et sett av kjerner rundt talamus. Ved Parkinsons sykdom dør disse cellene som har dopamin som transmitterstoff. Denne dopaminerge innerveringen er av stor betydning for basalganglienes funksjon.

Personer med Parkinsons sykdom har ofte problemer med å starte og stanse bevegelser, ukontrollert skjelving, og muskelstivhet som følge av dette.

Stokes (2006) påpeker at basalgangliene spiller en avgjørende rolle for komplekse motoriske sekvenser som sørger for bevegelser som gange og det å snu seg i sengen.

Paulson, Gjerris og Sørensen (2004) forteller at sykdommen rammer menn oftere enn kvinner, og at mennesker over hele verden rammes. Vanlig debut er i alderen 50-70 år, mens årsaken til degenerasjonen er ukjent. Bahr (2009) hevder prevalensen i befolkningen er 15 av 10 000.

I følge Simonsen og Aarbakke (2002) kan man ved Parkinsons sykdom tilføre dopamin, benytte dopaminagonister eller motvirke nedbrytningen av dopamin i synapsen. Dopamin gis gjennom forstadiet levodopa som omdannes til dopamin, men effekten av dette avtar etter 3-5 år. En hypotese på årsaken til dette er for lavt antall dopaminerge nevroner som omdanner levodopa til dopamin.

I boken til Werdelin (2006) forteller en pasient om sine erfaringer med Parkinsons sykdom.. Hun føler seg hemmet av sykdommen og har enkelte dager med mye tripping og har vanskelig for å gå pga problemer med igangsetting av bevegelse. Noe som ikke er lett å bli vant med, er det å bli sett på som beruset når det egentlig er balansen som er problemet.

Det å jobbe med stillesittende arbeid som kontorarbeid var vanskelig pga den stadige uro hun kjente i tillegg til at mange av kontorrutinene ble vanskelige. Hun påpeker at hun føler seg nødt til å kjempe for å bevare sin funksjon av hensyn til sine barn, men også av hensyn til seg selv. Det er derfor lettere å akseptere mosjon og trening som en del av behandlingen.

Holdning

Stokes (2004) hevder en typisk holdning blant pasienter med Parkinsons sykdom er en lett fleksjon i kne og hofter, med runde skuldre og foroverlent hode. Dette støttes av Bahr (2009) som i tillegg forteller at det er vanlig med økt kyfosering, økt fleksjon i armer og hofter, og at tyngdepunktet dermed flyttes fremover.

Skulderbladene flytter seg fra hverandre og overarmene medialroteres. I forhold til gange, skjer denne langsommere og med bruk av større understøttelsesflate og kortere steglengde enn vanlig, samtidig som armpendlingen reduseres. Ofte er ikke pasientene selv klar over at de har en fleksjonspreget holdning

Fysioterapi

Prinsipper ved fysioterapi er, ifølge Stokes, at det blir motivert til fysisk aktivitet for å motvirke muskelsvakhet, nedsatt bevegelsesutslag, redusert fysisk kapasitet og sosial isolasjon. Videre vil modifisert behandling og hjemmetrening tilpasset nivå av kognitiv svekkelse, medisinering, alder og mangfoldig patologi være viktig. Dette kan være hjemmetrening eller sammen med andre, eller simulerte sådanne. Behandlingen skal være målrettet for pasienter med bevegelsesvansker basert på aktuell kunnskap om patologi i basalgangliene, i en kontekst av funksjonelle dagligdagse oppgaver.

Bahr (2009) mener at det å benytte treningsmetoder som fordrer ekstensjon av ryggen vil være viktig for å ikke utvikle en utpreget kyfose.

Bahr henviser til at vitenskapelige studer har påvist god effekt ved utholdenhetstrening, og at det er å anbefale for mange pasienter, mens styrketrening ikke er godt nok dokumentert. Det har likevel vist effekt i flere tilfeller. For å unngå kyfosering av ryggen blant langtkomne pasienter, anbefales trening ved gange eller step-maskin fremfor sykkeltrening.

Ved Parkinsons sykdom er debuten snikende og utviklingen skjer over lengre tid. Pasientene kan ha problemer med å starte, stoppe, og snu bevegelser, mens rotasjon av kroppen skjer langsommere. Å gjøre flere ting samtidig kan også være vanskelig, noe som kan øke risikoen for å falle ved uforutsette hendelser eller hindringer under gange. Posturale reflekser er de som opprettholder likevekten og tap av disse svekker balansen etter hvert som sykdommen skrider frem. Økt tretthet kan komme ved affeksjon av respirasjonsmuskulaturen.

Bahr (2009) hevder videre at ”on-off”-fenomenet går ut på at i enkelte perioder vil ikke medisinen gi effekt, og pasienten får tilbake symptomer på sykdommen i større grad. Det vil derfor være viktig å utnytte de gode periodene til trening. Bahr trekker videre frem at det er rapportert lavere risiko for å utvikle Parkinsons sykdom dersom en er fysisk aktiv. Dette kan også forklares med at de er mindre fysisk aktive de som er disponert for sykdommen.

Pasientene har ofte nedsatt muskelstyrke og dårligere arbeidskapasitet som følge av muskulær inaktivitet. Den psykiske helsen og allmenntilstanden vil også kunne ha nytte av økt fysisk aktivitet. Fysioterapi har som mål å holde bevegelighet, koordinasjon og respirasjon ved like eller forbedre disse. Å motvirke bradykinesi vil også være et mål sammen med å hindre kontrakturer. Det å gå og starte bevegelser vil være viktig trening i tillegg til balansetrening for å gjøre pasienten trygg og mindre redd for å falle.

Fysisk aktivitet

Bahr viser til at flere studier har konkludert med at fysisk trening har effekt både på daglige aktiviteter og på den fysiske yteevnen blant pasienter med Parkinsons sykdom. Det er tidligere blitt sammenlignet konservativ fysioterapi og fysisk trening der resultatene viste at fysisk trening av underekstremitetene i større grad forbedret gange og utførelse av dagligdagse aktiviteter. Studier har også konkludert med at pasienter med tidlig Parkinsons sykdom har forbedret motorikk, styrke, koordinasjon og fleksibilitet ved hjelp av intensiv fysisk trening. Tilleggseffekter av treningen var bedre humør, velvære og evne til å kontrollere dyskinesier.

Stokes (2009) hevder at ingen studier har undersøkt trening med maksimal intensitet for pasienter med nevrologiske lidelser og derfor kan bare submaksimale intervensjoner anbefales. Veldig få klare indikasjoner i litteraturen er funnet med hensyn til optimal intensitet og frekvens av trening for disse.

I artikkelen The Effect of Exercise Training in Improving Motor Performance and Corticomotor Excitability in People With Early Parkinson’s Disease av Fisher et al. (2008) ser mann på effekten av høyintensitetstrening sammenlignet med lavintensitetstrening hos pasienter med Parkinsons sykdom. Denne prospektive, randomisert-kontrollerte studien hadde også som mål å se om forbedret prestasjon erfulgt avendringer i eksitabiliteten i motorisk cortex.  

Subjektene ble tilfeldig valgt ut til enten høyintensiv trening med bruk av vektbærende tredemølle trening, lavintensitets trening eller fortsettelse av nåværende trening. Randomiseringen til de ulike gruppene er beskrevet og virker tilfredsstillende.  Treningen bestod av 24 økter fordelt på 8 uker, mens kontrollgruppen gjennomførte 6 kurs over 8 uker.

Resultatene viste en liten forbedring i alle gruppene i total og motorisk Unified Parkinson’s Disease Rating Scales (UPDRS). Høyintensitetsgruppen viste i motsetning til de to andre gruppene forbedring i gangfunksjon og hastighet, og forbedret vektfordeling under sitt-til-stå oppgaver. Denne gruppen viste også forlengning av CSP (cortical silent period)

Diagnosen ble bekreftet av en erfaren Parkinson spesialist. Kriteriene for å være med er tydelig beskrevet og inkluderer gangfunksjon, tidlig fase av Parkinson, myndig, og tillatelse til fysisk trening. Alle deltakernes medisinering ble holdt stabil gjennom studien. Subjektene ble blindet for eksisterende gruppeoppgaver.

Den samme fysioterapeuten hadde ansvaret for den fysiske treningen for de to gruppene, mens kontrollgruppen leverte inn treningsdagbok. Lavintensitetstrening ble i denne studien sett på som aktivitet mindre enn 3 MET, og høyintensitetstrening over 3 MET. 1 MET er definert som energiforbruket ved vanlig sitting. Lavintensitetsgruppen gjennomførte også 24 økter på 45 minutter og målet var et gjennomsnitt på 3 MET eller under. Innholdet i øktene er tilfredsstillende beskrevet.

Data ble samlet før intervensjonen og umiddelbart etter fullført treningsperiode. Alle deltakerne tok medisinen til samme tid tilpasset hver undersøkelse og undersøkerne var blindet gruppetilhørighet. Undersøkelsene og testene er meget godt beskrevet og virker å være relevante for studiet.

Forfatterne hevder at dette er det første studiet der Parkinson pasienter har trent med intensitet helt opp til 13,3 MET, og den første som rapporterer forbedringer både i hjerne og oppførsel hos denne pasientgruppen ved høyintensitetstrening. Studien konkluderer med at funnene foreslår en doseavhengig fordel ved trening og at høyintensitets trening kan normalisere corticomotorisk eksitabilitet ved tidlig Parkinsons sykdom.

Oppsummering

Det er altså tydelig at fysisk aktivitet spiller en stor rolle for pasienter med Parkinsons sykdom og at det kan være en fordel å trene med høyere intensitet for å oppnå enda bedre resultater. Dette vil det likevel være nyttig å forske videre på for å kunne i enda større grad kartlegge hvordan treningen best mulig kan legges opp i forhold til sykdommen.

Litteratur:

  • Bahr, R (2009) Aktivitetshåndboken: fysisk aktivitet i forebygging og behandling, Oslo,Helsedirektoratet
  • Fisher, B.E, Allan D. Wu A.D, Salem, G.J, Song J, Chien-Ho J.L, Yip J, Cen, S, Gordon J, Jakowec, M, Petzinger, G(2008) The Effect of Exercise Training in Improving Motor
  • Performance and Corticomotor Excitability in People With Early Parkinson’s Disease,  the American Congress of Rehabilitation Medicine and the American Academy of Physical Medicine and Rehabilitation
  • Paulson, O.B, Gjerris F, Sørensen, P.S (2004) Klinisk neurologi og neurokirurgi, FADL’s forlag, København
  • Sand, O., Sjaastad, Ø. V. & Haug, E. (2001) Menneskets fysiologi, Oslo, Gyldendal akademisk.
  • Simonsen, T. (2004) Illustrert farmakologi. B.2, 2.utg. utg. Bergen, Fagbokforl.
  • Stokes, M (2004) Physical management in neurological rehabilitation 2.utg. Edinburgh, Elsevier Mosby.
  • Werdelin, L (2006) Parkinsons sygdom: en bog for patienter, pårørende og behandlere, København, Munksgaard
Advertisements

Join the conversation! 1 Comment

Kom gjerne med en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Manuellterapi og fysioterapi

Stikkord

, , , , , , , ,